Arrivederci Terracina

Vi reiser hjem til Norge. Etter tre ubeskrivelige måneder i Italia. Vi reiser hjem med disse bildene, pluss tusen flere. Og vi reiser hjem med klump i halsen. Folk og fe, kaffebarer og trange gater, smaksopplevelser og synsinntrykk, alt dette og mere til har utgjort hverdagene våre. Vi gleder oss til å komme hjem, og vi gleder oss til å mimre. Og når dere spør oss om hvordan det var, tror vi dere allerede vet svaret. Det begynner på f og slutter på antastisk. Takk for oss. På gjensyn, Terracina.

Opp av gjørma

Selv om det historiske suset her i gamlebyen i Terracina er stort nok til å gi oss bakoversveis, la vi ut på en ny ekspedisjon på søndag. Det er jo faktisk sånn at vi bor bare et steinkast unna flere av verdens mest kjente historiske severdigheter og steder. Dermed satte vi oss på toget til Ercolano like utenfor Napoli for å vandre rundt i restene av Herculaneum. En dag i år 79 var Vesuvio noe uggen, og de fleste er kjente med at nabobyen Pompeii ble begravd i vulkanasken. Herculaneum derimot forsvant under et tykt lag med gjørme. De siste 80 årene er det gravd fram en utrolig godt bevart og ikke minst fantastisk flott by (de må ha hatt en kresen byggenemd). Ikke et vondt ord om Vistehålå, men dette var hakket mer imponerende.

Julebord

Javisst har vi hatt julebord. Det vil si, julelunsj er vel riktigere å kalle det. Ikke var det planlagt heller. For egentlig var vi bare på tur opp på toppen av fjellet ved San Felice Circeo. Og sannelig, når vi trengte det som mest, så åpenbarte det seg en fancy og fjong restaurant der oppe. Uten gjester, men med gjestfrihet og gourmetmat og vin. Gode og svette og i turtøy bestemte vi oss for å ta årets julebord der og da. Fraværet av pinnekjøtt, ribbe, lutefisk og akevitt på menyen kom ikke som noe sjokk på oss, dermed falt valget på sjøkreps, scampi, løkringer, grilla aubergine i følge med en tørr vino bianco. Siden vi hadde forvilla oss helt opp dit til fots, syntes kokken vi fortjente en lun appelsinterte avslutningsvis.

Og for å sette oss i litt ekstra julestemning hadde moder jord drysset litt snø på fjellene inne i landet denne dagen. De med briller aner kanskje litt melis på fjelltoppene på det nederste bildet.

Grazie mille!

Takk. Takk. Takk! Takk til alle dere som har sendt oss fantastisk glade gratulasjoner etter at vi slapp hemmeligheten vår om giftemål. De har virkelig varmet. Det vanker klemmer til alle når vi kommer hjem. Snart. Og om det er noen som lurer; ekteskapet går godt!

Ny leser? Forsvunne artikler?

Om du er førstegangsleser eller en fast leser som savner en artikkel, så kan vi glede deg med at du finner alt under ARCHIVES i høyremargen.

Siesta

Hver dag fra klokken halv to til halv fem ligger Terracina i dvale. Butikkene stenger, gatene blir fredelige og fremkommelige, lukene skalkes og bakom dem sitter folk og tygger pasta og hviler. Siesta. Men ikke alle går hjem. Noen møtes på bar og restaurant eller rett og slett langs stranden. For å spankulere, lufte bikkja, sykle, jogge, studere havet. Det er noe herlig ved denne tiden av dagen. Det er som om alle dager har en bit søndag i seg. Så, etter denne noe utvidede lunsjen, begynner hjulene å rulle igjen, byen våkner på ny og folk drar på jobb igjen med ny giv.

Og så en gladnyhet til alle hjemme i Norge

Som et lysglimt i en ellers våt og mørk hverdag hjemme, kan vi faktisk melde om regn i Terracina også. Etter de værrapporter vi har fått den tiden vi har vært her, kan det visst være greit at vi får en liten akklimatiseringsperiode før returen til jul. Regnvær i Italia er en heftig seanse, med bulder og brak og saftige dråper. Men det er godt å få vasket gatene for hundepiss. Vi frykter at det dårlige været kan vare opptil en dag til...

Luna di miele (honeymoon)

Når man er nygift og bor en time og 11 euro fra den evig amorøse stad Roma, så går selvsagt bryllupsreisen dit. Roma baklengs er som de fleste vet amor, og med masser av det pluss rent undertøy i kofferten var vi tre varme dager i vår favorittby. Der traff vi Ivars bror Ole med familie (de bor i like utenfor byen) for en koselig lunsj på et sted som kunne vært kulissene til Lady og Landstrykeren. Rart at det er forskjell på spaghetti, men på denne ristoranten smakte den sinnsykt godt.

Det er deilig å være i en så på alle måter fantastisk by uten shopping på programmet. God tid, god mat, god vin, utstillinger, utekaféer, sjarmerende rufsete områder, historie med stor H og verdens beste kaffe i en liten kopp. På toppen av det hele var det faktisk fullmåne på vår honeymoon. Joda, vi liker å være gifte.

Og dette skrev pressen...

Den italienske pressen hadde som med bryllupet til Tom Cruise og Katie Holmes, heftig dekning av vår vielse. IL TEMPO (Italias "The Times") - en av de mest leste og seriøse morgenavisene i området rundt hovedstaden og ellers i Italia - hadde i sin lokale Latinaregion-utgave på lørdag artikkelen som dere ser her.

Fritt oversatt skrives det bl.a: "Norsk kjærestepar på rømmen er ankommet byen - forelsker seg i plassen og drar ikke lenger hjem..."

Det legges ut detaljer om oss og våre hemmelige planer om giftemål. De skriver om "ekte og intense følelser og unge ansikt som lyser av ekte og moden kjærlighet".

Det står også at "de ikke lenger har planer om å dra tilbake til Norge...men tvert om vurderer å bli værende i Italia". Dette kan dog tas med en klype salt.

Ja! Vi er gift!

I dag fredag 1. desember kl. 12 i rådhuset i Terracina spurte viseborgermesteren om Ivar ville ha Lise som ektemake og om Lise ville ha Ivar som ektemann.

Med Britt og Lillo (de er kontaktpersoner for leiligheten) som vitner og Ingrid fra caféen som tolk, gikk vi lett nervøse inn i Terracinas rådhus, som ligger ved piazzaen her i gamlebyen. Viseborgermesteren med italiensk banner over brystet og noen kolossalt store dokumenter liggende på bordet foran oss, og vi med gelebein på andre siden. Noen formanende ord og seks-sju paragrafer først, deretter to norske glade JA og ringer på. Ingen lang seanse, men skummelt nok. Tenk å stått der alene, jammen godt vi var to om det.

Som rette ektefolk gikk vi lettet og lykkelige ned trappen til piazzaen. Midt der ute hadde Angelo fra caféen dekket på et bord med hvit duk og champagne, italiensk musikk strømmet ut fra høytalerne, solen skinte om kapp med oss – det var rett og slett som å være midt i en italiensk, romantisk film. Fantastisk. Det er vanskelig å beskrive det hele. Men kanskje disse bildene gir et lite inntrykk av vår lykkelige dag.

I dag svever vi, men om noen har lyst å gi oss en klem, er det mulig på liseogivariitalia@hotmail.com

PS. Jajaja, så fikk dere rett da, alle dere som trodde vi skulle til Italia og gifte oss...