Vi har flytta

Vi har flytta, men ikke lenger enn ned en etasje. Og her har vi tenkt å bli helt fram til 21. desember. Leiligheten er super, med sjeselonger og badekar med løveføtter. Vi lar bildene tale for seg.

Neida, badesesongen er ikke over

Middelhavet er fremdeles godt lunkent, og solen nekter visst å forsvinne herifra. Vi vasset nylig på stranden i nabobyen Sperlonga og nøt den stille stranden. For turistene har reist hjem og italienerne er mer opptatt av å sprade rundt i høstens gensere og jakker enn sommerens tangabadebukser.

Det mystiske juletreet

Det står faktisk et noenlunde grønt juletre i gårdsrommet. Litt mystisk i seg selv, både fordi det absolutt ikke er jul enda, og fordi prosenten av grantrær i dette olivenlundområdet er lik null. Men forklaringen er sannsynligvis så enkel som at noen nordmenn feiret jul her i fjor. Nå har noen stappa treet oppi en krukke med jord i håp om at det skal slå rot.

Det som derimot virkelig er et mysterium for tiden, er at for hver dag som går kommer det ny dingeldangel og glitter og stas på treet. Hvem er det som gjør dette? Og hvorfor? Bor det en performancekunstner i nabogården?

For nye lesere

Det finnes flere artikler enn de du ser nedover. I margen er det en post som heter ARCHIVES, der finnes gamle artikler. Og - mailadressen til oss her i Italia er fremdeles liseogivariitalia@hotmail.com

Supert marked

Glem motebutikkene med Armani og Gucci. På torsdager er det markedet på Viale Europa med Ermani og Guzzi som teller. En gang i uken blir denne gaten omgjort til et gedigent marked med sko, klær, vesker, slåbrokker, gigant BH’er og andre nyttige ting. Mest for damene, men bak disken der det selges undertøy, garn, sysaker og sminke, står det gjerne kyndige(?) menn med bart.

Markedet er et yndet handlested for terracinerne, og man kan faktisk gjøre et og annet kupp i vrimmelen av folk og varer. Vi kjøpte verken norske sandaler eller Piuma-sokker, men kom hjem med mer enn én handlepose.

Med antennene ute

Ingen italiensk skyline uten en jungel av antenner. Heller ikke gamlebyen med sine 2000 år gamle historie er spart. Men vi må innrømme – bildet av Italia blir ikke komplett uten.

Vi har besøk!

Denne uken har vi hyggelig besøk, nemlig Lises mor Vivian. Og timingen kunne ikke vært bedre, med skyfri himmel og sommervarme. Til og med om kvelden leves livet som om det var en norsk julidag.

Nylig var vi i nabobyen Gaeta og vandret langs kaikanten. Der traff vi disse lokale ”fiskerne” som stolt viste fram dagens fangst – en nebbsild på ca 300 gr.

”We’re from Norway, so we want to walk in the mountains liksom...”

Dette sa Lise til turistinformatøren i Ravello. Og opp de stupbratte fjellsidene kom vi oss. Tungt og bratt å gå, men belønningen var en storslagen utsikt.

Vi ble nærmest bombardert av kastanjer på turen. Skallet ser ut som en stor kråkebolle, og selve kastanjenøttene er ikke så verst om man rister dem. Kastanjetter så vi forøvrig fint lite til.

En ferie til å spy av

Ivars ”italienske” bror sa en gang ”ikke spis maten sør for Roma”. Dette er selvfølgelig en sannhet med store modifikasjoner, og ikke minst en umulighet for oss som til daglig faktisk bor sør for Roma. Uansett, utsagnet slo til for fullt under ferien vår på Amalfikysten. I Ravello bestilte Lise den fantastiske forretten ”Seafood platter”, en tallerken med fem forskjellige sjømatretter. Man trenger ikke utdanning fra Gastronomisk Institutt for å forstå at dette er så godt som å be om trøbbel. Resultatet ble tre dagers matforgiftning.

Men for alle del, ferien var fin-fin de friske dagene. Vi vandret mellom engelske dresskledde overklasse-turister langs Amalfikysten og kjørte rundt i landsbygda i Campania blant små landsbyer på enhver kolle. Dette resulterte i et storbysug av dimensjoner, så vi avsluttet med et par dager i Roma.

Nå er vi hjemme igjen i Terracina. Her er det godt å være.

Nei, nå trenger vi ferie

Vi snur nesa enda litt lenger sørover, rettere sagt mot den vakre og sagnomsuste Amalfikysten. Dermed er vi off-line en drøy uke, men vi kommer sterkt (solbrune) tilbake. A presto!

Kule damer

Disse koselige gamle damene pleier å sitte på benken nedenfor oss. Der studerer de folk og fe (er litt usikker på om syn og hørsel er helt intakt), gjennom sine kule italienske designersolbriller. Fashion forever.

I hildringstimen

I dag stod vi opp (relativt) tidlig, knytta på oss de raske skoa og vandret opp til tempelruinene på Monte Sant Angelo for å nyte utsikten. Luften og lyset er utrolig behagelig om morgenen, byen våkner til liv og solen gir alle en myk start på dagen. På returen er det perfekt med en caffe latte på piazzaen, før man handler med seg frokost som inntas på balkongen.

Lise - the giant

Neida, Lise har ikke blitt 2,50. Det er bare bilene her nede som er bitte små. De går visst på krympegass. Men de kjører som svin hele gjengen. Alle hadde strøket med glans til oppkjøring hjemme i Norge.

Norge er best!

Vi snakker om is. Iskremen i Italia flere divisjoner over Hennig Olsen og co. Den italienske isfabrikanten Norge har en ubeskrivelig pistasje-is...

Angelo

Angelo på Doumo-caféen er en fantastisk fin fyr. Han springer rundt som en lokal Roberto Begnini mellom bordene, men har alltid tid til alle, får unger fra grining til latter på to sekunder og tar seg tid til å lage smilefjes på cappucinoen. Kona Ingrid jobber der også, og tar imot alle med et stort smil. Ikke rart vi er der daglig.

Baywatch

Middelhavet er fremdeles godt lunkent. Vi dro ned til den uendelig lange stranden nylig, det var så varmt at vi trengte å kjøle oss ned. Ivar hadde selvfølgelig pakket med sin Baywatch-shorts, men det mangla en del på Baywatch-kroppen. Synd i grunnen, for det stod ikke på viljen til å posere foran kameraet.

Lise var ikke helt i bademodus da vi pakket i høstregnet hjemme i Norge, så det ble ikke mer enn vassing til knærne på henne.

Her bor vi :-)

Leiligheten vår er utrolig god å bo i. Med 4 meter (minst!) under taket, et kjøkken som ligger i den steingamle bymuren og en solfylt balkong. Hver morgen våkner vi til kirkelokkeklang, duften av nybakt brød fra bakgården, og Agnesina som regjerer høylytt på bakeriet.

La luna

Å rusle gjennom gamlebyen en fullmånekveld, det er fint det.

Gatto & cane

Er det noe det finnes mye av her nede, så er det katter og hunder. Stort sett ligger de dovne og bryr seg så som så om folk og kjæling (bortsett fra Lise som har dyretekke). I ny og ne sprinter de over piazzaen, men mer enn det gidder de ikke.

Vi er på plass

Endelig er vi her. Og la det være sagt med en gang – byen, leiligheten, været, maten, de gamle damene på benken, kaffen på barene – alt er fantastisk bra. Og det sier vi ikke for å gjøre noen der hjemme misunnelige. Gamlebyen som vi bor i, er rotekte italiensk, og ikke som de postkort-oppussede landsbyidyllene man er vant til. Idyll er det mer enn nok av, den består av de trange gatene, de dovne kattene, de tusenår gamle byggene, kirkeklokkene som slår konstant, den fantastiske piazzaen og de gaulende damene. Pussig hvordan det som hjemme ville blitt oppfattet som irriterende kjefting, her nede blir sjarmerende. Vi våkner hver dag til en myndig kvinnerøst som jaller ut ”Angelo!”

Et landemerke her i Terracina er fjellet Monte Sant’Angelo. På toppen ligger restene etter et tempel bygget ca 100 år f.Kr. Et tempel til ære for Jupiter Anxur. Foruten et sus av historie, byr toppen også på en utrolig utsikt over området og det knallblåe Middelhavet. Jernaldergården på Ullandhaug blir noe puslete i forhold...

Bildet av Lise i solnedgangen viser hvorfor Terracina kalles ”solens port”.